Døde blomar

Høsten 1993 hadde jeg studert musikkhistorie en stund og tatt til meg modernistenes tanker om tidsmessig og utidsmessig komposisjon. Derfor ønsket jeg å utvikle den fritonale eller sangbart atonale stilen min til en gjennomført atonalitet. Jeg ville gjerne skrive elektronisk musikk også, men hadde ingen forutsetninger for det. Det var derfor litt halvhjertet og selvbebreidende jeg gjorde ferdig sangen "Døde blomar" (tekst: Tor Jonsson) i august 1993. Den var påbegynt samtidig med "Dyresjela" tidlig på året, og var i skissene fritonal med enkle treklanger i klaveret. Jeg la imidlertid inn noen nye dissonanser da jeg arrangerte den for kor (f.eks. andre taktslag i takt 7). Jeg unngikk også i størst mulig grad hele akkorder - som i "To sanger for sopran og cello" var jeg opptatt av den harmoniske åpenheten tostemmighet kan gi. Stykket ble først sunget rundt 2003 av Hurum Kammerkor, men dirigenten Leon Dekker sluttet (og koret ble oppløst) før det kunne bli fremført.

To sanger for sopran og cello

Våren og sommeren 1993 utviklet jeg stilen min langt i retning av en sangbar atonalitet. Stykket jeg ble mest fornøyd med i denne stilen var "To sanger for sopran og cello", henholdsvis "Eg er sorg og glede" med tekst av Tor Jonsson og "Menneskehimmelen" med tekst av Finn Carling (hentet fra en av hans tidlige romaner).


Sommeren 1993 satt jeg i barndomshjemmet i Tønsberg og skrev musikk i stedet for å ha sommerjobb. Mine kjære foreldre hadde nemlig stor nok tro på meg til å la meg bo på deres hotell for å skrive musikk til den planlagte "Wagnerhøsten" i Tønsberg i regi av det tidligere nevnte Richard Wagner-instituttet. Mine planlagte bidrag der var en tubasonate og disse to sangene, som jeg jobbet grundigere med enn jeg har gjort med noen annen musikk. Min tidligere komposisjonslærer Oddvar Lønner var svært fornøyd. Men den storstilte Wagnerhøsten ble dessverre avlyst pga. den dårlige økonomiske sansen til Tønsbergwagnerianerne. Sangene ble dermed ikke fremført det året, bortsett fra at to medstudenter på musikkvitenskap grunnfag, Geir Vang og hans venninne Pia, øvde på dem.

Men tre år etter fikk jeg telefon fra en viss cellist ved navn Leon Dekker, som lurte på om han kunne få fremføre sangene ved Sandane Musikkskule på Vestlandet! Han hadde nemlig tatt timer på Wagnerinstituttet i 1993, og var den som skulle ha spilt cello på sangene under Wagnerhøsten. Han fikk min velsignelse under den bestemte forutsetning at jeg fikk et opptak av konserten! Sopranen på konserten var Grethe Kielland, som nå dirigerer to kor i Sunnmøre. Det pussige med Leon Dekker, er at han rundt 2002 flyttet til Hurum, der vi bor, og satte barna sine i Steinerskolen hvor jeg jobbet. Min forbauselse var stor, for han hadde blitt en slags eventyrfigur for meg, den eneste som hadde bedt om å få spille verkene mine - uten at jeg noen gang hadde sett ham. Vi ble imidlertid godt kjent de årene han bodde på Hurum. Han ble dirigent for Hurum Kammerkor, som jeg sang i, og sammen fremførte vi på en av korets konserter min "Arietta" for cello og klaver.

Dyresjela

I overgangen til 1993 begynte jeg å eksperimentere med en friere tonalitet (ikke atonalitet, men en tonal stil der bevegelsen fra akkord til akkord var mindre avhengig av tradisjonell harmonikk). Denne utviklingen var inspirert av mye intens lytting til komponister som Mahler, Sjostakovitsj, Ravel og Poulenc. Sangen "Dyresjela" med tekst av Tor Jonsson var det første resultatet av denne nyorienteringen. Jeg var veldig betatt av de ordspråklignende diktene til Jonsson på denne tiden, og skulle til sammen tonesette tre dikt av ham. De neste to var "Eg er sorg og glede" og "Døde blomar". "Dyresjela" er aldri blitt fremført, men jeg laget en korversjon av den i 1999, som Hurum Kammerkor (dir. Leon Dekker) prøvde å få til.

Det tornede træ

Høsten 1992 hadde jeg den store glede å ta privattimer i komposisjon, musikkhistorie og piano med komponisten Oddvar Lønner. Undervisningen var knyttet til det såkalte Richard Wagner-instituttet i Tønsberg, et idealistisk foretak der Lønner og to venner, en fotograf og en maler, ville gjenreise Gesamtkunstwerk-tanken i den søvnige skjærgårdsbyen. Det er helt sant, men det varte bare et knapt år før konkursen var et faktum. Jeg mistenker Lønners obskure, selvfinansierte roman "Borgheims Akropolis" for å være en selvironisk nøkkelroman om Wagnerinstituttet - den må jeg lese, kanskje jeg dukker opp selv? Men, til poenget: Lønners komposisjonsundervisning (som var svært kyndig og inspirerende) gikk ut på å lære om historiske komposisjonsteknikker, for så å etterligne stilen selv. Jeg valgte Welhavens kjente dikt "Det tornede træ" som utgangspunkt når oppgaven var å skrive en romantisk Lied for sang og klaver.

En digters sidste sang

En tonesetting av H.C. Andersens dikt for blandet kor, skrevet i oktober 1992. Jeg hadde akkurat sluttet på gymnaset, og hadde dermed ikke lenger noen naturlig arena for fremføring. Høsten 1992 tok jeg ex.phil. på Folkeuniversitetet, men brukte mesteparten av tiden på å spille i 3 band, skrive musikk og ta komposisjonstimer. Jeg besøkte imidlertid mitt gamle gymnas jevnlig for å få komposisjonene mine kopiert. Noen venner fra den gamle klassen dro dit lenge etter avlagt eksamen for å spise gårsdagens vafler i kantina...

Skjærgårdsø

Min første "klassiske" tonesetting. Skrevet mai 1992, med tekst av Knut Hamsun. Sangen ble fremført på Tønsberg Gymnas med Charlotte Thingelstad på sopran og meg selv på klaver.